Musikkarkiv, Musikkbibliotek

NTNU Musikkbiblioteket i koronaens tid

Et år med stolleken, hjemmekontor, låste dører og tidenes bratteste læringskurve i digital kursledelse.

Biblioteket vårt er et av 15 bibliotek som utgjør NTNU Universitetsbiblioteket. Vi er et lite bibliotek, men har to innganger, der begge dører brukes omtrent like mye. Dørene er kodet ulikt med tanke på bruken. Kodingen gjøres sentralt, noen kilometer borte, i teknologiens høyborg: Gløshaugen. I utgangspunktet en enkel operasjon, skulle man tro. Men dette har vært noe av det vanskeligste under hele pandemien(!): Koding av dørene slik at de oppfører seg slik vi vil. Til dør-kodernes forsvar: Dette er en øvelse vi aldri har måttet gjøre tidligere, og det har vært mye fram og tilbake, med nye beskjeder nesten ukentlig fra NTNUs rektor som er vår øverste leder.

Vi hadde heldigvis gode innarbeidede rutiner med “meråpent” bibliotek da koronaen kom, slik at da vi begynte gjenåpningen igjen, hadde primærbrukerne tilgang til samlingene selv om vi ansatte hadde hjemmekontor. Hvis døra var riktig kodet, da!

Vi ble sendt hjem 12. mars 2020 slik som de fleste andre, og i slutten av april fikk vi lov til å dra til biblioteket for å hente ut fysisk materiale som var bestilt via Oria. Det var veldig merkelig å kjøre inn til Trondheim sentrum nesten uten å se hverken andre biler, syklister eller fotgjengere. Jeg kunne velge og vrake i parkeringsplasser, femti meter unna kontoret, midt i byen!

Vi hadde noen morsomme e-postutvekslinger med de som hadde bestilt materiale:

Vi: “Hvor skal vi sende notene?”

Studenten: “Har dere ikke adressen min i systemet?”

Vi: “Ja, men hvor er du nå?”

Studenten: “Hjemme.”

Vi: “Hvilken adresse er det?”

Studenten: “Sender dere til foreldrene mine også?”

Vi: “Vi sender med vanlig, gammeldags post til det stedet der du befinner deg!”

Før vi begynte med utsending, trodde nok noen at vi hadde overnaturlige evner. “Hei, har du forslag til hvor jeg jeg skal finne notene? Jeg har lett og lett på nettet og ikke funnet noe…” Da måtte vi jo bare beklage og svare at alle musikkbibliotek for tiden er stengt, og vi får dessverre ikke tryllet frem noen noter her vi sitter på hjemmekontoret vårt.

I august åpnet vi igjen, og ting begynte så smått å normalisere seg på biblioteket, riktignok med pleksiglass i skranken, færre stoler i biblioteket, en-meters-regel, redigering av nye informasjonsplakater, sprit-stasjoner i alle rom, og QR-registrering.

Alle møter og mye undervisning foregår fortsatt digitalt, også de kursene som vi bibliotekarer holder. Det ble en veldig bratt læringskurve da vi startet med undervisning på Zoom! “Jeg får ikke til å dele skjerm! Du må gjøre meg til host!” “Hører dere meg?” “Ser dere PowerPoint-presentasjonen min?” “Fint om dere slår på kameraet. Kan dere nikke hvis dere ser at jeg søker i Oria nå!” “Bare avbryt meg hvis dere har spørsmål, jeg ser ikke hva dere skriver i chat’n.” Fullstendig stillhet. Et par-tre stykker slår på kameraet. Noen skriver i chat’n: “Jeg får ikke tilgang til disse basene”. En svarer behjelpelig: “Har du husket VPN?”

Etter nedstengingen tok det ikke lang tid før de internasjonale databaseleverandørene sendte oss beskjed om at nå var det åpen tilgang til både den ene og andre ressursen, med oppfordring om å varsle de vitenskapelige ansatte om den gode nyheten Skumle greier, for etter en stund ville gratisperioden ta slutt, og ville det da komme et krav, eller iallfall et sterkt ønske om abonnement fra brukerne? Heldigvis ble det litt oppmerksomhet rundt dette slik at det gikk bedre enn fryktet.

Leverandører av e-bøker har gode tider. Pandemien har vist at de mest standhaftige tilhengere av trykte bøker nå har åpnet opp for at de kan bruke digitale bøker. De ser at det er nødvendig hvis de skal få tilgang til pensum når den trykte boka er innelåst på et koronastengt bibliotek. Men e-bok-kjøpene er i ferd med å sprenge budsjettene våre. De er veldig mye dyrere enn trykte bøker, og prisen øker jo flere brukere pr. bok.

Abonnement på digitale noter har også begynt å gjøre seg gjeldende. Dette er såpass dyrt at det krever tildeling av ekstra ressurser, men skulle det bli en ny lockdown, så har vi egentlig ikke noe annet valg enn å satse mer digitalt.

Pandemien har framskyndet diskusjonen om hvor digitale vi skal bli, og hvor fort utviklingen kommer til å gå. Vi må betale dyrt for kvalitetssikrede digitale noter, men det er kanskje verdt det i forhold til at studentene ukritisk laster ned gamle utgaver fra IMSLP uten tanke på alle de feil og mangler som slike utgaver kan inneholde? Et argument for økning av budsjettene?

I november var det på’n igjen med hjemmekontor som hovedregel, og færrest mulig ansatte på jobb. Det ble slutt på kollegapraten og felles lunsjpauser. Litt ensomt og trist.

Det tristeste er kanskje å tenke på alle de avlyste konsertene som studentene skulle ha vært med på, og alle disse reglene som rammer kulturlivet vel hardt. Det er leit å se frustrasjonen hos de profesjonelle utøverne man omgås, og er man attpåtil engasjert i det frivillige kulturlivet på fritida, så tærer det på.

Men nå er det lys i tunnelen. Vi håper på at vi kan møtes på jobb igjen, og at avgangsstudentene får avholde vårens eksamenskonserter med publikum i salen.

Frida Røsand

Musikk i biblioteket, Musikkbibliotek, Musikkformidling

Ny musikkavdeling

Musikkavdeling og musikksamling er kanskje ikke det man hører mest om når man snakker om bibliotekutvikling i våre dager, men jeg vil slå et slag for at 2 skritt tilbake kanskje er veien fremover, mer om det etterhvert.

Vi på Tønsberg og Færder bibliotek har som mange andre folkebiblioteker tatt konsekvensen av at færre låner cd-er med seg hjem, men isteden for å kvitte oss med samlingen forsøker vi å revitalisere den ved å lage et dedikert rom til musikk, en liten musikkavdeling der alt dreier seg om musikk. Rommet står nå ferdig, og når man kommer inn i rommet er det liten tvil om hva dette rommet dreier seg om. Hele bakveggen er dekket av lp-cover og til høyre er det en tro kopi av coveret til Dire Straits sin plate «Making movies» fra 1980, bare bitte litte grann større.

Så var det dette med 2 skritt tilbake: I «gamle dager» var lyttestasjoner normalen i musikkavdelingene på folkebibliotekene, først platespillere og etterhvert cd-spillere. Det var som i platebutikker før streaming, men kunne stikke innom for sjekke ut ny musikk på biblioteket. Vi har ikke budsjett til, og jeg får heller ikke lov til, å kjøpe inn masse musikk på cd, så vi blir ikke et sted der du kan sjekke ut det nyeste av det nye. Men vi har en spennende musikksamling og veldig mye bra musikk i samlingen vår, også ting som ikke finnes på streaming. Poenget er uansett å la musikkinteresserte lånere få mulighet til å oppdage dette når de faktisk kommer til biblioteket. Derfor er det nå 3 lyttestasjoner for avspilling av cd pluss en lyttestasjon der du også kan se musikkfilmer og høre musikk med høykvalitetslyd på SACD, DVD-audio eller blu-ray. I tilegg har vi jobbet over tid med å kategorisere mer og mer av samlingen, slik at det skal bli spennnede og interessant å «gresse» som det heter på bibliotekspråket, dvs. leite rundt og finne ting du bare må lytte til. I musikkavdelingen står det også 2 MAC’er med innstallert Reason og Ableton live der det er fritt fram for alle til å spille eller å lage musikk. Målet er at rommet skal være en oase for musikkinteresserte og utvikles videre. I disse koronatider må vi ligge litt lavt med markedsføring av rommet, men vi gleder oss til vi kan promotere det skikkelig og håper da at det skal bli flittig brukt! Spør du meg er lånerne her veldig heldige som nå får en ny avdeling dedikert til musikk:-)

Vennlig hilsen Knut Tore Abrahamsen, musikkbibliotekar, Tønsberg og Færder bibliotek